Olav Duun og kjærligheten

Åpningstale av fylkesråd May Britt Lagesen under Duun-stemnet på Jøa 19. juni 2015.

Kjære Duun-venner

Gratulerer med dagen, og velkommen hit til Nord-Trøndelag for dere som kommer langveisfra. Det er en glede for oss alle at det rike forfatterskapet til Olav Duun holdes levende.

Olav Duun er en av søylene i trøndersk kultur. Fylkeskommunen vet det, og støtter Duun-arbeidet gjennom nettstedet olavduun.no og noen andre tiltak.

Det vi merker oftest er at skolen i Namsos heter Olav Duun videregående skole. Slik har læreren fra Jøa blitt del av en liten og eksklusiv klubb av nordmenn med «egen skole»: Edvard Munch, Amalie Skram, Knut Hamsun og Hans Nielsen Hauge. I eget fylke har vi også Ole Vig videregående skole i Stjørdal. Og meningene er delt om hvorvidt vi også burde hatt en Paul Okkenhaug videregående skole og en Fredrikke Marie Qvam videregående skole.

Men tilbake til Duun. Han kan leses på så mange måter: han er skøyer og skrønemaker, han er vismann, alvorsmann og heimekjær. Og han har skrevet vakkert om kjærligheten. La meg få nevne noen eksempler på det.

I fortellinga «Berre verden» (fra debutboka «Løgelege skruvar og anna folk», 1907) er det Hjørdis og Beier det handler om. Ho synger og spiller gitar på bedehuset. Når ho blir kjæreste med Beier, blir hun tvunget av vennene der til å velge. Beier har nemlig en syndefull fortid. Hjørdis håper lenge at han skal bli kristen som henne, men selv når det ikke skjer, så våger hun både liv og frelse for kjærlighetens skyld. Det ender med at de to gifter seg, og satser på livet sammen. Det er sårt, og det er sterkt og vakkert. Og samtidig inneholder det et lite syrlig stikk til bedehusfolket.

Historien om Edvin og Ovidia i «Eit samliv» (fra «Gamal jord», 1911) er rørende vakker på samme viset, men også trist. De to har begge alt for sterk vilje til at de klarer å leve sammen i fred. Men likevel er det hverandre de vil ha. Og dypest sett er det denne styrken de beundrer hos hverandre. Ho forsto det bare alt for sent.

Så er det en annen tone i den kjente skrøna om «Han Jo, han Per og ho Bina» (fra «Gamal jord», 1911). Om de to sullete legde-kallene som begge er så latterlig gammelmanns-forelsket i ho Bina. Bina eier og driver egen gard, med strenghet og sparsommelighet. Så dukker jordmora i bygda opp, og anbefaler den ugifte broren sin. Det gikk slik det måtte gå; han kommer på besøk og blir natta over. Den morgenen pakker Jo og Per sammen de små sakene de eier, og begir seg av sted vekk fra gården. Nå hadde de blitt fratatt selv den aller minste rest av håp om at en av dem skulle få ho Bina.

Det som er felles for disse tre Duun-novellene er skjæringspunktet mellom lengsel, kjærlighet og stolthet. Hvordan vi ønsker oss det beste, og samtidig står i fare for å miste det.

Det kreves en stor dikter for å få øye på nyansene i menneskene og mellom menneskene. Olav Duun var en slik stor forfatter. Derfor er det vi stadig kommer tilbake til bøkene hans, og tilbake til Jøa – hvor vi tror han er ekstra nær oss.

Til lykke med gode Duun-dager, alle sammen!